Gjennom Indonesia og Timor Sea
Torsdag morgen 8 april kastet vi loss fra Puteri Harbour, Malaysia. Kursen ble satt syd- og østover.
Da vi kastet loss var det med èn ekstra mann om bord. Christopher Blake kjente vi fra vårt opphold i New Zealand, der vi seilte som mannskap hos Christophers far Tony Blake, på 100 år gamle 72 fot lange gaffelriggede Thelma. Christopher seilte nå egentlig som mannskap på den amerikanske båten Bahati, som vi hadde kjent siden Galapagos øyene i 2007. Også hos Bahati hadde planer blitt endret, så den forespeilede seilasen mot Sør Afrika var utsatt. I steden for at Christopher skulle bli skuteløs, inviterte vi ham til å bli med oss mot Australia.
Singapore Stredet var "som vanlig" godt trafikert, men vi kom oss velberget over. Å krysse stredet kan sammenliknes med å løpe over en godt trafikert motorvei....
Vi hadde flaks østover i Singapore Stredet. Hovedsaklig setter strømmen i stredet vestover, men ikke da vi seilte østover! Med god medstrøm snek vi oss langs Indonesia-siden av Stredet og rundet sydover - for motor - med Batam Island (indonesisk) på styrbord side.

Vindstille
I løpet av ettermiddagen kom vinden. Vi heiste seil og stod videre mot Java Sea. I løpet av natten tikket det inn melding på Navtex’en om ”sea robbery” som hadde funnet sted i havområdet 200nm nord for oss - øst av Singapore og Malaysia. 200nm er bare litt over en dags-seilas unna, så selv om distansen kanskje høres betryggende ut, fikk vi en påminnelse om at det er lurt å være årvåken.
9. april kl. 1415 lokal tid krysset Empire ekvator – for 3.gang siden vi seilte fra Norge i 2005. Neptun kom på besøk også denne gang og vi feiret med en liten ”skål” i ekte trippel-linie-Aquavit.
De første 2 døgnene etter Batam ”traff” vi stadig på laaange drivgarn. Verst var det om natten. I mørket var garnene umulige å se før det var for sent. Etter noen ufrivillige passeringer tvers over garn der alt gikk bra, ble vi etterhvert så selvsikre at vi bare siktet midt mellom flytebøyene istedenfor å forsøke å unngå drivgarnene. Heldigvis fikk vi ikke napp, hverken på kjøl, seilbåt-drev eller ror...
Vinden holdt seg forholdsvis stabil i tre døgn, for så kun å komme tilbake i korte blaff. Volvo Penta’en fikk nok i gjøre i dagene som kom.
En natt passerte vi gjennom kjempestore felt med blekksprut-fiskebåter. De var opplyst med enorme strålekastere. Heldigvis hadde vi erfaring fra seilasen nordover, så vi visste at det faktisk var mulig å seile gjennom feltene med båter.

Dieselfylling
På grunn av all motorkjøringen fant vi det best å bunkre mer diesel. I løpet av en 4 timers pitt-stop ankret ved Lovina Beach på Balis nordlige kyst fikk vi ombord 200l diesel og friske grønnsaker. I tillegg byttet vi olje og oljefilter på motoren før vi fortsatte østover langs nordsiden av den sydlige rekken med indonesiske øyer.
Igjen støtte vi på de typsk indonesiske fiskefellene – bambusstokker buntet sammen til en flåte som flyter i vannskorpen. I området nær Bali var de dekorert med forskjellige dyr i halm oppå flåten. Flåtene var absolutt lettere å se - i dagslys - enn flåtene vi hadde sett tidligere, men i mørket var de like vanskelige å få øye på. Heldigvis kjørte vi ikke på noen av dem, men det var nære på et par ganger.

Strake veien
Vi hadde ikke dårlig tid underveis syd- og østover, men vi ønsket heller ikke å somle for mye. Da Heidi var gravid med Eirik ble hun etter 5. måned som gravid veldig sjøsyk selv på flatt hav. En ting er å bare være sjøsyk – vil vi anta (siden ingen av oss normalt blir sjøsyke) – men med en liten i magen føles det ekstra ille. Vi håpet å komme oss til Australia før ubehaget eventuelt skulle begynne og satset derfor på en direkte seilas uten ytterligere stopp.
Christopher fant raskt rytmen om bord og vi gledet oss over ikke alltid å være alene på vakt. Nattestid gjennom de tetteste feltene med ankrede fiskebåter var det faktisk godt å være 6 øyne på vakt!
Vinden kom og gikk i korte blaff langs nordsiden av de indonesiske øyene Bali, Lombok, Sumbawa, Rindja, Komodo, Flores og Alor. Først etter at vi rundet øst om Timor og satte kursen mot Australia kom vinden. Over Arafura Sea, havområdet mellom Timor og Australia, fikk vi endelig oppleve flere dager med fin vind. Underveis over Arafura Sea bestemte vi at Gove ville bli vårt første møte med Australia – denne gangen. Riktignok ankret vi noen timer på vestsiden av Hole in The Wall for å få medstrøm gjennom det trange sundet – istedenfor å ta omveien rundt hele øygruppen. Før vi ankret kontaktet vi et av de mange Australian Customs-flyene som stadig fløy over oss, for å få bekreftet at vi faktisk hadde lov til å ankre før vi hadde sjekket inn. Svaret var klart – ankre så mye dere vil, men IKKE gå i land eller ha fysisik kontakt med andre seilere eller fastboende. Sistnevnte er intet problem nord i Australia, for bosettingene er ikke mange.
Customs kalte oss forresten opp hver eneste gang de passerte over oss. Enkelte dager ble vi overfløyet tre ganger. Hver gang fikk vi de samme spørsmålene. Tollerne skulle bare visst at Heidi var gravid, når Kapteinen hver gang svarte at ”vi fortsatt bare var fire om bord”...

Lyn og torden, og fiske(u)lykke
De elektriske stormene var ofte rundt oss, hele veien gjennom indonesisk farvann. Heldigvis holdt de seg alltid litt på avstand, og glade var vi for det. Våre venner Kate and Rob i den canadiske båten Aries Tor havnet inne i en av tordenstormene da vi begge var underveis nordover. De fortalte at det IKKE var morro i det hele tatt. Heldigvis slo lynet ikke ned i båten...
To fiskesnører hang ute hele veien sydover etter at vi hadde passert Singapore Stredet. Det eneste vi fikk på kroken frem til vi rundet Timor var søppel og tang. Ikke ett eneste napp. Man skulle nesten tro at alle fiskerne i indonesisk farvann tømmer havet for alt som finnes...? Etter at vi kom oss ut i Arafura Sea fikk vi omsider fisk på kroken – og godt var det. Kjøleboksen var for lengst tom for fersk middagsmat.

Australia i sikte
Det første vi så av Australia da vi nærmet oss, var New Years Island utenfor Northern Territory. De siste 250 nautiske milene ble fin seiling, bortsett fra gjennom The Hole in The Wall der vi fant det best å kjøre motor denne gangen. Mens vi lå ankret for å få tidevannet med oss gjennom det trange sundet passerte en annen seilbåt èn nautisk mil unna –  også den med kurs mot The Guarapari Rip, som sundet også kalles.
Da vi skimtet Gove Harbour forut i det mørket sèg på, kalte vi opp havnesjefen for å gi beskjed om vår ankomst. Han hadde fått beskjed fra Customs at vi var underveis, og fortalte at vi bare kunne finne oss en plass i bukten og ankre der, så ville Customs komme om bord neste morgen. I tillegg ønsket han oss velkommen til Gove og Australia!
Tollerne dukket opp neste morgen og innsjekkingen gikk uten store problemer. Riktignok måtte tollerene kontakte sjefen sin, for å få bekreftet at de ikke skulle låse ned det lille som fantes om bord utover tillatt sprit-kvote. Forresten var dette første gang i løpet av vår lange tur, at tollerne faktisk tittet gjennom de fleste skuffer og skap. Da vi ankom Australia forrige gang nøyde tollerne seg med å titte inn i samtlige lugarer – den gang også første gang at det skjedde...
Endelig tilbake i Gove, 8 måneder etter at vi sist var der, fant vi igjen våre venner i s/y Kaylie. 2251 nautiske mil utseilt distanse og 19 døgn etter at vi forlot Puteri Harbour i Malaysia.  Seilbåten som passerte oss ved The Hole in The Wall viste seg å være Stardancer, en australsk Beneteau med Andrew og Anna om bord. Også de hadde seilt fra Asia til Australia mot vær og vind, men havet er stort så vi hadde ikke sett hverandre underveis.
Forresten er det verdt å nevne at Gove ikke akkurat er verdens navle. Stardancer og Empire var båt nummer to og tre som sjekket inn i Gove fra utlandet dette året.
Vi gledet oss til videre seilas i australsk farvann. Vi visste at herfra kunne vi forvente vind det meste av veien – riktignok motvind...